De som står utenfor og deres kamp
Anmeldelse: Matias Faldbakkens Stakkar
Om du skulle få tak i Matias Faldbakkens siste roman, kan det bli vanskelig å legge den til side. Faldbakkens nyeste er ingen typisk skildring av det norske bygdelivet. Stakkar er heller en misantropisk fremstilling av utenforskap (mennesker som står utenfor et fellesskap) og absurde uheldigheter. I romanen føres det kritikk mot både by og bygd. Leseren får et innblikk i hvor vanskelig det kan være å passe inn og finne seg til rette i et moderne samfunn. I likhet med det en rekke forfattere har gjort før, tar Faldbakken opp en noe obskur tradisjon. I samme stil som den franske dikter Paul Verlaine og nobelprisvinner Peter Handke, bringer Matias Faldbakken “det ville barn” frem i lyset.
Romanen er inspirert av historien om den tyske gutten Kaspar Hauser. Historien skal ha det til at Hauser ble oppdratt i skogen, av naturen selv, på 1800-tallet. Faldbakken skildrer i Stakkar en ung gårdsgutts møte med et vilt barn fra skogen.
Første del av romanen spilles ut på familien Blums bruk (liten og selvstendig gård) i det rurale Norge. Oskar er adoptert og arbeider på bruket. På lik linje med mang en roman, står en ensom og plaget ung mann i sentrum av Stakkar. I det han finner og fanger et vilt barn fra skogene svøpes han i ulykke. Tematikken i romanen er klar fra start, det kommer raskt frem at leseren ikke skal være vitne til en lykkelig fortelling.
Det ville barnet inkarnerer et kaos. Hun er som tatt ut av Thomas Hobbes naturtilstand. Leget av sin psykososiale dvergvekst, påbegynner den unge en hurtig pubertet og dannelse. Den ville jenta påtvinges alt av den “siviliserte verdens” banaliteter. Romanen fremmedgjør det rutinemessige og tradisjonelle. Alt det bondesamfunnet betrakter som viktig, fremstår som latterlig. Det hele er skrevet med skarp penn. Faldbakkens bruker et språk fullt av referanser. For eksempel utbroderer referansene til anarkistisk litteratur, den allerede etablerte følelsen av villskap romanen by på:
“Og hatet kom. Avskyen i meg fikk sitt eget liv. Raseriet grodde som nesler. Der sto bøkene. Proudhon. Kropotkin”
Naturen møter sivilisasjonen
Stemningen på bruket bærer et lett preg av norsk folkeeventyr, à la Asbjørnsen og Moe. Om ikke fortelleren hadde tidfestet hendelsene til 1980, kunne en trodd at handlingen fant sted på 1800-tallet.
Av alle på bruket er det Oskar som får ansvaret for jenta. Det hele blir en umulig oppgave og han har ingen forutsetning for å kunne få det til å fungere:
“Jentungen var i oppløsning. Hun hadde pisset overalt. Selskapet sto i en engstelig klynge og trakk til siden da Oskar kom.”
Katastrofene blir bare fler jo lenger tid jenta blir på bruket. Det kommer for dagen at Oskar og jenta har innledet et seksuelt forhold. Seksualscenene i romanen er virkelig bestialske og til tider nokså morbide. Oskar og jenta ser seg nødt til å flykte fra bruket til Oslo.
“Men Oskar, Oskar, hva har du gjort? Hvordan kunne du la deg dore? Dette måtte være er form for katastrofe. Hva nå, hva nå?”
I romanens første del får man virkelig følelsen av å være i det rurale Norge. Forfatteren fremstiller et mørkt og fjernt landskap. For de fleste kan nok det vesle bondesamfunnet ha en fremmedgjørende effekt. Tiden leseren bruker i dette landskapet er med på å danne en følelse av utenforskap. Denne følelsen bæres videre inn i møtet med storbyen. Fortellerteknisk kan det kjennes som om Faldbakken forbereder leserens følelse av fortapelse i møte med storbyen.
Fra periferi til metropol
Med flukten innledes nye omgivelser for aktørene. Det er her romanen virkelig skinner. Faldbakken lar leseren oppleve den absolutte fortapelse når karakterene møter Oslo. I det Oskar og jenta (som nå kalles Utskilde) treffer det dekadente og forfinede rakner det hele. Det middels store Oslo blir for “uoversiktlige for guten”.
Flukten til Oslo fremstår som en parodi på den nordiske dannelsesroman. Før vi befinner oss der, aner vi at håpet i Oslo kun er en illusjon. Byen blir en avgrunn og ikke et sted for lykke. Karakterene kommer heller ingen vei her. Det foreligger ingen klassisk god skjebnetematikk i byen og det oppleves heller ingen lykke. Handlingen er gjennomgående misantropisk, og Oskar finner ei forsoning eller dannelse på noen måte. Det at det ikke foreligger noen særlig positiv utvikling for karakterene, fremstår til tider som et friskt pust i samtidslitteraturen. I det forfatteren går bort fra disse illusjonene, får vi som lesere muligheten til å oppleve en sterkere følelse av fortapelse.
“Gatene var rette og flankert av enorme, vertikale vindusglass foran mørklagte forretningsrom, nå var butikkene stengt, men her og der passerte allikevel folk på fortauet, noen ganger én, andre ganger i par eller små grupper.”
I Oslo oppsøker aktørene ekteparet Blums sønn Tommy. Han er akademiker og verdensmann. Han ser et potensiale i Utskilde, kler henne i kjoler og bruker henne som en lokkedue for å tiltrekke seg folkets oppmerksomhet. Jenta fra skogen blir ved for til det narsissistiske bålet som er byborgerens væremåte. I samme stund som hans elsker er ute og drikker vin i byen, forfaller Oskar i adoptivbrorens leilighet. Svøpt i sigarettrøyk, ligger han hjemme og leser, for enfoldig til å kunne bli noen i Oslo.
Unge og fortapte menn som Oskar, er gjengangere i litteraturen. Selv om hans type mulig er blitt skildret før, gjøres det allikevel på en flott måte i Stakkar. I Oskars utenforskap oppleves som en kritikk på storbysamfunnet. Det er ikke et sted hvor alle kan finne mening. Kritikken av metropolen er virkelig god. Romanen løfter frem et evigvarende dilemma. Skal man være seg selv eller forandre seg for alle andre?
Samfunnsstrukturene rakner
Metropolen blir til slutt å være for stort for alle de stakkars bygdefolkene. Den norske hovedstaden er ikke et sted der et underklassemenneske kan være seg selv. Stakkar er virkelig en roman som stiller kritikk til stereotypene som er by og bygd. Naturens kaos svelges av det lille bygdesamfunnet, som igjen viser seg for primitivt for byen. Faldbakken fremmer en spennende kritikk i sin nye roman. Når metropol og skog møtes mister med ett alle konvensjoner og sosiale strukturer sin viktighet. Romanens faktiske verdi ligger i den kritikken som kommer frem i det mangfoldige persongalleriet der enhver enkelt bærer en byrde.
Faldbakken portretterer et absolutt utenforskap. De som står utenfor, uten noen dannelse, forblir tilskuere og danner en underklasse. Når de prøver å delta ender det i katastrofe.
“Jeg skriver og sier at vi er barn av mørke slekter” sier Utskilde. Det er nettopp historien til barna av de mørke slektene, som gjør denne romanen til en sterk leseropplevelse.
Det er få ting, jeg har lest i det siste som er like vakkert, men samtidig så morbid som Stakkar. Heller er det ikke rart at denne romanen allerede har falt i smak hos mange i Norge.
